Granskes: Nestenulykken på Åsgard B granskes med utgangspunkt i en profesjonell sikkerhetskultur. Det er ikke alltid tilfelle i helsevesenet på land. Foto: CHC Helikopterservice

«Full kulturkollisjon» kan være beskrivende når oljefolket til havs nå tar en åpen fight med helsevesenet på land om ulykkesberedskap.

Styret i helseforetaket kunne nylig lese et illustrerende internnotat om flytting av bløtdelskirurgisk vakt fra Kristiansund til Molde i helgene:

«Vaktdelingsmodellen kan utfordre kapasiteten i sjukehus og i ambulansetenester, og det kan bli ulemper for pasientar som evt må overflyttast fredag og sendes tilbake måndag morgon. Vi har vurdert det slik at vi treng erfaring med ordninga før vi kan seie om det blir slike problem», skriver fagdirektøren i notatet.

Med andre ord: Man vet ikke om det fra nå av vil være nok ambulanser til alle som trenger det i helgene. Løsningen? Man tar sjansen og prøver – kanskje det går bra? En fagansvarlig med samme «happy go lucky»-tilnærming til oljeutvinning, ville trolig blitt kalt i land med første helikopter.

Nå vil LO lokalt og sokkelforeningen i Statoil ha slutt på at helsebyråkratiet på egenhånd får definere hva som er tilstrekkelig storulykkeberedskap på Haltenbanken. Foreningen representerer 1.900 ansatte på 30 rigger.

I 10 år har jeg ofte havnet på samme seterad som disse karene. De på vei til og fra rigg via Kvernberget, jeg fra og til jobb i VG. De jeg har kommet i prat med, har jeg lært å kjenne som hyggelige og romslige, bare ikke på sikkerhet. Etter å ha møtt mange feilbehandlede pasienter som journalist, skulle jeg ofte ønske jeg kunne si det samme om de like hyggelige menneskene som jobber i det offentlige helsevesenet.

Med oljebransjen har Norge fått sin første generasjon av høyt utdannede mennesker flasket opp i en profesjonell sikkerhetskultur. Når denne generasjonen legger seg under kniven, sjekker de ikke bare hva kirurgen kan. De sjekker også hvor mange timer han har vært på aktiv vakt. Noen ganger er det nærmest ufattelig at den like velutdannede kirurgen selv ikke har stilt seg det samme spørsmålet – og tatt konsekvensen av svaret.

Jeg vet om en sykepleier som har erfaring fra begge bransjer. Han mistet selv sin far etter en anestesitabbe på sykehus. I dag jobber han offshore. Her deltar han i daglige møter for å gjennomgå en mengde innspill og rapporter om avvik, feil eller mangler som kan sette sikkerheten i fare. Der er det kultur for å innrømme eller si i fra om feil. Å finne læringspunkter etter feil er like viktig som å forebygge dem.

I det offentlige helsevesenet finnes ingen slik kultur, mente han. Årsak: Så lenge feilene skyldes ressursmangel, har det ingen hensikt å melde fra. Det skjer ingen ting likevel. Og å rapportere egne feil, er nærmest å be om å bli straffet.

Hva skyldes kulturforskjellene? Jeg tror en viktig forklaring er at sikkerhetsregimet i oljebransjen er så forankret i lovgivningen. Der Petroleumsloven med tilhørende forskrifter gir Petroleumstilsynet mulighet til å holde kravene til sikkerhet høyt i hevd, overlater helselovgivningen mer til økonomene å definere hva som for eksempel er forsvarlig akuttberedskap.

Statens Helsetilsyn tolker åpenbart forskjellen som politisk villet. De utfordrer sjelden – noen vil hevde aldri – helseforetak og helseregioner i saker som dypest sett handler om ressursbruk. I stedet har granskingene lett for å ende opp med en mengde kritiske spørsmål til ansatte som er flasket opp i en «du skal gjøre det beste ut av situasjonen»-kultur.

Er sammenligningen rettferdig? Har ikke oljeaktørene alle de pengene og ressursene helsevesenet mangler for å redusere eller eliminere risiko?

Vel, vilje til å bygge en ny kultur i hverdagen – med noe så enkelt som å melde fra hver eneste gang noe går galt ­- koster lite. Og før ledelsen stapper avviksmeldingene ned i en skuff fordi de ikke har penger til å bli gjøre noe med dem, kan de fintenke litt på den milliarden de hvert år må betale inn til Norsk Pasientskadeerstatning til dekning av egen feilbehandling.

Det siste året har helsedepartementet, helseregionene og lokale helseforetak masseprodusert løfterike pressemeldinger og fagre kronikker om økt fokus på kvalitet. Det esende helsebyråkratiet skal nå måle og analysere behandlingskvalitet og pasientsikkerhet.

Her skulle en tro oljebransjen har funnet frem til noen prinsipper helsevesenet kan overføre og lære av. Men nei, så langt synes både Helse Midt-Norge og Helse Møre og Romsdal å vite best selv, slik det norske helsevesenet alltid har gjort. De er i hvert fall ikke interessert i å høre riggansattes analyse av hva som er forsvarlig ulykkesberedskap for den risikovirksomheten de selv utøver langt til havs.

Men økt fokus på kvalitet og pasientsikkerhet, det har de. Åjadda.

Bovims regnestykke: Toppsjef Gunnar Bovims regnestykke er karikert, men har samtidig et poeng. Ved å slå sammen mindre sykehusenheter er det mulig å frigjøre betydelig legekapasitet til å ta unna poliklinikk-køene.

Trenger vi et fellessykehus til fire milliarder kroner? Kan vi ikke heller beholde storparten av sykehusvirksomheten i de to byene – og la legene gå felles vakter ved et mindre og dermed billigere akuttsykehus, optimalt plassert mellom byene?

Ideen er kjent. Den har vært spilt inn flere ganger i årenes løp, blant andre av Senterparti-politikeren Kristin Sørheim, men aldri blitt tatt skikkelig på alvor. Til det har vel modellen gitt for mange assosiasjoner til DMS – Distriktsmedisinsk senter – som har vært opplevd som en fornærmelse mot politikere og befolkning i begge byer. Dessuten har nok helseøkonomer flest fått akutt kløe ved tanken på å drive på tre steder i stedet for to eller ett.

Når jeg tester modellen på personer i utrednings- og beslutningssystemet i dag, er det imidlertid ting som tyder på at den kan få en ny sjanse. Timingen er bedre.

Den medisinske utviklingen gjør sykehusoppholdene stadig kortere. Toppsjef Gunnar Bovim i Helse Midt-Norge peker på at det meste av virksomheten i fremtidens sykehus derfor vil handle om dagkirurgi, eller poliklinisk behandling. Det er tilbud som fortsatt bør være mest mulig desentralisert, mener han.

Bovim er desto mer opptatt av å styrke den polikliniske kapasiteten i sykehusene. Til alle som gidder å høre på slikt – og jeg er en av dem – setter han opp følgende regnestykke (se figuren):

• To sykehus har hver fire legespesialister som fyller et døgnkontinuerlig vaktsystem. En har fri før vakt, en har fri etter vakt, en er på vakt, mens den fjerde jobber på poliklinikk.

• Hvis man derimot lar alle åtte spesialistene gå i et felles vaktsystem, har man en lege som har fri før vakt, en som har fri etter vakt, en som går vakt – og plutselig hele fem leger til å jobbe poliklinisk.

Bovims regnestykke bommer en del, for det er ingen sykehusleger som går i så ressursødende vaktplaner i Molde eller Kristiansund. Man kan således diskutere i hvilken grad han har et poeng, men ikke at han har et poeng. Resonnementet hans er dessuten fremtidsrettet i forhold til en ny generasjon av leger som ikke orker fådelte turnuser. Og ikke minst – det kan gjøre det «lille» akuttsykehuset desto mer interessant:

Enkelt sagt handler det om at legespesialister jobber hovedsakelig poliklinisk ved sykehuset i hjembyene, men forlater sykehuset for å jobbe vakter ved det felles akuttsykehuset i en turnus som bemannes av flere.

Det er en modell som gir et større, bedre rekrutterende og dermed mer robust fagmiljø i akuttvakt. Det betyr større kapasitet til å ta unna poliklinikkøene og på sikt styrket aktivitet ved bysykehusene. Dessuten slipper storparten av dagens pasienter og ansatte med færre reiser til behandling eller jobb på fellessykehuset.

Samtidig gir det felles akuttsykehuset en best mulig overlevelsesmulighet når det en sjelden gang haster, både gjennom den optimale plasseringen og et bredere og dermed totalt sett mer kompetent fagmiljø enn hvert av dagens to lokalsykehus.

En vanlig innvending er at akuttsykehus ikke kan være små. Og jada, selvsagt trenger også et slikt fellessykehus et akuttmottak, en intensivpost, kanskje en medisinsk og en kirurgisk sengepost samt støttefunksjoner som lab og røntgen. Men det trenger likevel ikke koste fire milliarder kroner. Antagelig behøver det ikke koste mer enn halvparten.

Tanken er på ingen måte ferdigtenkt. Hvilke funksjoner skal man legge til et slikt sykehus for å få utnyttet ressursene og logistikken best mulig? Bør for eksempel en felles fødeavdeling legges til et slikt sykehus? Hva med tyngre elektiv (planlagt) kirurgi? Hvilke pasienter skal behandles hvor – og når på døgnet? Hvordan skal beredskapen legges opp i praksis – kan overlegene ha hjemmevakt? Det går sikkert an å lage problemer for modellen hvis man vil, men jeg har ennå ikke hørt et faglig argument som gravlegger den.

For en helsestatsråd som sikkert lurer på hvordan hun skal komme ut av denne striden med både en godt rekrutterende sykehusstruktur og velgerne på nordvestlandet noenlunde i behold, er modellen også vel verdt å vurdere nærmere. Hvis vi ser til Sverige, som har kommet lenger på sykehussentralisering enn Norge, er man enkelte steder i ferd med å sende legespesialisten tilbake til det ribbede lokalsykehuset på faste dager, i stedet for å ta regningen med å sende tusenvis pasienter etter ham til det sentraliserte sykehuset. Denne modellen vil lære av den feilen.

Kolbjørn Almlid fortsetter å slamre med døren etter exiten som styreleder i Helse Midt-Norge.
Les mer…

Kritisk: Det vrakede styremedlemmet Asmund Kristoffersen karakteriserer administrasjonen i Helse Midt-Norge med Gunnar Bovim i spissen (med ryggen til) som «maktsyk»

Det har vært et tøft år på toppen av norsk helsevesen. Helse- og Omsorgsdepartementet ble bombet, og det gamle styret i Helse Midt-Norge føler seg utbombet.

– Et regionforetaksstyre skal få statsråden til å skinne. Og Strøm-Erichsen skinte dårlig da hun måtte ta den ydmykende turen både til Molde og Kristiansund i sykehussaken, hvisker en pressekollega analytisk i det vi sitter i de provisoriske departementskontorene og venter på statsrådens begrunnelse for å sparke hele gjengen. Styret altså.

Et faktum har alltid fascinert meg. Jo nærmere toppen man kommer, jo mer uklare blir uttalelsene. I 30 år har jeg referert politikere til dels bedre enn de har uttalt seg, men mye av det som blir sagt på pressekonferanser i departementene er det ikke mulig å redde. Notatene blir lett ubegripelige, og bevisste uklarheter utmerker seg alltid ved at de er nesten umulig å gjengi riktig etter hukommelsen.

Når medlemmer av det avsatte styret i Helse Midt-Norge kritiserer Anne-Grete Strøm-Erichsen for uklare styringssignaler i den betente sykehussaken, er jeg derfor ikke spesielt overrasket. Men det vitner samtidig om en ikke ubetydelig selektiv hukommelse hos de som fremmer kritikken.

Den som vil, kan huske det berømmelige møtet mellom Kolbjørn Almlid, Gunnar Bovim og daværende statssekretær Roger Ingebrigtsen i departementet i februar 2010. Ifølge Almlids eget referat var Ingebrigtsen alt annet enn utydelig på at det var gått tung politikk i sykehussaken og at det også måtte tas politiske hensyn.

Men hva gjorde Almlid, Aarseth & Co? Jo, de kjørte på, komplett døve for andre argumenter enn sine egne. Først mobiliserte de befolkningen på Nordmøre til krig med å fortsette den ferden Ingebrigtsen hadde advart mot. Deretter mobiliserte de befolkningen i Molde mot statsråden da hun måtte påpeke at styret ikke hadde penger til det sykehuset de hadde vedtatt å bygge.

«Noe intern uenighet» kalles slikt etter at Anne-Grete Strøm-Erichsen har ikledd sin begrunnelse departemental språkdrakt.

Jeg husker også en styrenestleder fra Molde som med NRKs myggmikrofon festet til buksedrakten lente seg frem mot en hardt presset Bovim og hvisket at nå var det viktig å få reddet funksjonsfordelingen – det vil si lagt ned fødetilbudet og akuttkirurgien i Kristiansund og få flyttet det til Molde.

Ikke minst husker jeg Kolbjørn Almlid som manglet trønderrepresentanten Merete Storødegård for å stemme hjem en omfordeling av 133 millioner kroner fra Møre og Romsdal til trøndelagsforetakene, et vitenskapelig begrunnet påfunn man grep til da den offentlige finansieringen av universitetssykehusdriften ble lagt om. Almlid sørget for at styrebehandlingen ble utsatt til neste morgen. Da Storødegård innfant seg, grep hun ordet for å si at de foreliggende beregningene skjønte hun seg ikke mye på, og da valgte hun å stole på administrasjonen.

– Hva skal vi med et styre da, smalt det fra møresiden av styrebordet.

Men omfordelingen ble vedtatt – med Trøndelags 7 mot Møres 6 stemmer.

Det nye styret er rensket for Ap-representanter fra Sør-Trøndelag, noe som har fått fylkesordfører Tore O. Sandvik til å frykte at 13 milliarders mastodonten St. Olav nå blir «fritt vilt» for møringene. Slik taler bare krefter som vet de har lykkes i å karre til seg for mye, og skjønner at faren er desto mer overhengende for å bli fratatt det igjen.

En bitter mann kan jeg likevel forstå i dag – det vrakede styremedlemmet Asmund Kristoffersen fra Tingvoll. Han er en av få som har bidratt med kloke forsøk på brobygging i et styre hvor en sterk styreleder har sørget for at makta har fått rå. Der andre har vært opptatt av å få viljen sin, har Kristoffersen vært opptatt av å finne kompromisser alle kan leve med, også de som ønsker seg et mer effektivt organisert helsevesen. Ofte har han representert den politiske klokskapen som styreledelsen manglet. Da er det til å forstå at han er kritisk til å bli slått ut med badevannet.

Helsetopper: Helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen (i midten) ba om sykehusutredninger som besvarte premisset rekrutteringsmuligheter. Det fikk hun ikke, antagelig fordi det ville gitt «feil» svar. Nå må Gunnar Bovim og Astrid Eidsvik gjøre et nytt forsøk. Foto: Staale Wattø

Den pågående diskusjonen om sykehusutredningene er ikke flisespikkeri. Tvert i mot er det nå Nordmøre må være langt fremme i skoene.

Hvordan utredningene legges opp, kan nemlig avgjøre sykehussaken.

VI LIKER å tenke på en faglig utredning som noe som gir beslutningstakerne det riktige svaret, omtrent som i matematikken. – Hei, du kan da ikke nekte for at 2+2 = 4 kan man si – og slik avvæpne alle som ville hatt et annet svar.

I politikken kan imidlertid faglige utredninger utnyttes ganske så skamløst. Der hender det at man praktiserer matematikk «i revers». Makthaverne spør seg: Hva må jeg legge inn i regnestykket for å få svaret 4?

På samme måte som vi taster 2 + 2 på kalkulatoren hvis vi vil ha 4, kan de legge inn forutsetninger i utredningene som de har erfaring for vil gi det svaret de ønsker. Slik kan resultatet bli mer eller mindre bestemt på forhånd.

Etterpå – når utredningen foreligger – er det for seint å protestere. Like lite som man kan angripe kalkulatoren for at 2+2 gir 4, kan man angripe utrederne for å ha kommet frem til korrekt svar.

De innviede i sykehussaken vil huske eks-foretaksdirektør Bjørn Engums valg av befolkningsmessig midtpunkt som premiss for Sintef-utredningen. Han innrømmet det selv: Hadde han valgt geografisk midtpunkt, ville akuttsykehuset havnet i Kristiansund. Men det skulle det jo ikke, for det ville torpedere Molde-sykehuset til 2,5 milliarder man hadde brukt 60 millioner på å planlegge. Derfor valgte han befolkningstetthet som premiss, noe en tidligere utredning viste ville gi Molde en liten fordel. At noen flere prosent av befolkningen fikk kort vei ble altså viktigere enn at for eksempel smølværingene kunne få en fatalt lang vei – til akuttsykehuset sitt.

Senere hoppet man nærmest over det mest sentrale premisset helsestatsråden ga for Magnussen-utredningen – rekrutteringsmessige hensyn. Det skyldes nok at det oppfattes som et premiss for et fellessykehus, også det «feil» svar. Dette har irritert Strøm-Erichsen såpass at hun har bedt om en ny utredning.

NÅ SPØR man seg om man skal utrede fellessykehus som alternativ først, eller om man samtidig skal utrede mulige lokaliseringer av et slikt alternativ. Dette kan bli et viktig premiss, av flere grunner:

¤ Nordmøringer flest vil ikke ha fellessykehus om det havner i Molde, og romsdalinger flest vil ikke ha det om det ikke havner i Molde.

¤ De som vil ha to sykehus, har derfor interesse av å vente med plassering til man har avgjort struktur. At man ikke kjenner plasseringen når strukturbeslutningen skal tas, kan vippe fellessykehustilhengerne i retning av å anbefale to sykehus «for sikkerhets skyld».

¤ Samtidig trenger ikke en samlet utredning være til fordel for fellessykehustilhengerne. Viser sonderingene at de ikke får flertall for å anbefale en akseptabel plassering, kan de også ende opp med å anbefale to sykehus.

VALGET av strategi preges i tillegg av et uforutsigbart rikspolitisk bakteppe:

¤ Høyre-leder Erna Solberg har ifølge ordfører Torgeir Dahl lovd nytt sykehus i Molde hvis partiet kommer i regjering. Senere har hun tatt forbehold om at hun må respektere en eventuelt førende beslutning hun måtte arve fra de rødgrønne.

¤ Nå er det skapt tvil om den sittende regjeringen vil rekke å beslutte noe som helst, ettersom en konsekvensutredning/kvalitetssikring av det alternativet man bestemmer seg for, vil ta ytterligere ett år. En førende beslutning kan derfor drøye til over stortingsvalget i 2013.

Man kan nok diskutere hva løftene fra Solberg er verdt, men det er hevet over tvil at Torgeir Dahl & Co har lyktes i å svekke fellessykehusalternativet. For hvor lurt er det av nordmøringene å anbefale et fellessykehus høsten 2012 hvis ingen beslutning tas – og Høyre høsten etter går til valg på at et nytt sykehus skal bygges i Molde?

Styreleder John Harry Kvalshaug i Helse Møre og Romsdal mener lokaliseringen må «avgjøres politisk». Han kan ha et poeng.

Jeg tror et flertall av oss i nordfylket ser at et stort, nytt sykehus er mest fremtidsrettet. Det vi er uenige om, er hvor dette sykehuset skal bygges. Hvis ikke folk får viljen sin her, vil de heller ha det som i dag, og i fellessykehusspørsmålet kan ikke alle få viljen sin. Støtten til tosykehusmodellen – blant annet fra fylkespartiene – må ses på bakgrunn av denne realiteten. Da kan regionen på sikt være tjent med at det ovenfra skjæres igjennom med et «her bygger dere fellessykehus, basta».

Skal Helse Møre og Romsdal bare utrede fellessykehus som en mulig modell – eller skal man også utrede mulige lokaliseringer?

Svaret, som helseforetaket trolig kommer frem til på et møte i dag, kan gi oss et viktig signal. Beslutter man en eventuell totrinnsutredning, er det en ytterligere understrekning av at helsestatsråden ikke har hast med å få avgjort sykehussaken i denne regjeringsperioden. Noen vil nok også tolke en slik beslutning som at fellessykehus ikke anses som et spesielt sannsynlig utfall. Ingen av delene vil være godt nytt for Nordmøre.

DET ER administrerende direktør Astrid Eidsvik som skal utforme mandatet til utredningsgruppene. Arbeidet vil imidlertid bli lagt opp i løpende kontakt med foretaksstyret, ifølge prosjekt- og analysedirektør Arild Eiken.

Helse Møre og Romsdal skal legge frem sin anbefaling om ny sykehusstruktur innen 1. juni neste år. Dermed kan både helseforetaket, helseregionen og regjeringen rekke å gjøre et strategisk valg man kan «gå videre med» innen stortingsvalget i 2013, slik statssekretær Robin Martin Kåss ordlegger seg. Men toppsjef Gunnar Bovim i Helse Midt-Norge har vanskelig for å tro at statsråden vil fatte noen endelig beslutning før saken er konsekvensutredet, noe som vil ta ytterligere ett år.

Det betyr i så fall at den endelige beslutningen blir overlatt til en ny regjering. Slik meningsmålingene ser ut nå, vil den være ledet av Høyres Erna Solberg, som ifølge Molde-ordfører Torgeir Dahl allerede har lovd nytt sykehus i Molde.

REGJERINGEN vil uansett ikke rekke å bringe et eventuelt nytt milliardsykehus inn for Stortinget inneværende periode. Kristiansunds ordfører Per Kristian Øyen tror ikke det kan skje før i 2015. Han tror dessuten resultatet ikke vil være gitt når saken kommer dit. Selv nasjonalforsamlingens veier kan være uransakelige hvis lokaliseringsspørsmål står på sakskartet.

Innen den tid – våren 2014 – er det imidlertid varslet en høyinteressant stortingsmelding om fremføring av fergefri E39. De såkalte konseptvalgutredningene innebærer i praksis en prioritering av Møreaksen, fergefri forbindelse over Romsdalsfjorden. Lar regjeringen kjøttvekta telle, blir denne 14-milliardersinvesteringen også prioritert i Nasjonal Transportplan for perioden 2014-2023.

I likhet med eks-ordfører Dagfinn Ripnes i Kristiansund vil jeg se den Høyre-regjering som deretter insisterer på å bruke ytterligere tre milliarder av skattebetalernes penger på et nytt lokalsykehus i Molde, som dermed blir beliggende en drøy time fra et som er både større og bedre i Ålesund. Det blir tilsvarende blytungt å argumentere med at Kristiansund sjukehus kan legges/bygges ned, fordi det dermed blir liggende like langt unna et større og mer moderne sykehus i Molde.

MYE PEKER derfor mot at man velger å fortsette med dagens to sykehus, som det politisk minst bindende og belastende valget inntil videre. Det vil være en unnlatelse, for stikker man fingeren i jorda, ser man at begge sykehusene våre er i ferd med å bli for små. Stadig flere pasienter og dyktige fagfolk foretrekker større fagmiljøer. Man har ikke nok spesialister til å fylle todelte kirurgvakter på noen av sykehusene, samtidig som stadig flere spesialisttilbud og oppgaver sentraliseres av faglige hensyn. Så langt i år ligger sykehusene i Molde og Kristiansund tre prosent bak budsjettert pasientinntekt. Sunnmøre med Ålesund sjukehus i spissen ligger typisk nok like langt foran.

De fleste er enige om at regionen trenger et nytt sykehus. Det vi egentlig er uenige om er hvor det skal bygges. Mens vi krangler, risikerer vi at begge sykehusene råtner på rot. For hver dag som går uten at politikere tør ta en beslutning, øker risikoen for at befolkningen ender opp med to ansamlinger av poliklinikker, det som i helsetoppenes terminologi går under betegnelsen distriktsmedisinske sentre. Og det er det mange – både i Oslo, Trondheim og etter hvert Ålesund – som ikke vil ha noe i mot.

Da Kolbjørn Almlid ble utnevnt som styreleder for Statnett i sommer, ble det bare et tidsspørsmål før vi ville få en ny styreleder for Helse Midt-Norge.

Almlid bestemte seg for å stå perioden ut. Men beslutningen om å tre til side har nok verken vært ukjent eller uventet for helsestatsråden.

Anne Grete Strøm-Erichsen vil nå stå for en for Ap meget viktig utnevnelse. I løpet av 2012 får den nye styrelederen utredninger på bordet som skal lede frem til en beslutning om ett eller to sykehus i Nordmøre og Romsdal. Statsråden har måttet insistere på at de nye utredningene skal ta utgangspunkt i rekrutteringsutsiktene for dagens to lokalsykehus – noe som har vært påfallende mangelfullt besvart i tidligere utredninger fra det gamle helseforetaket og senere også helseregionen.

Det er lett å se hvorfor. En utredning med et slikt premiss vil uvergelig peke mot et fellessykehus. Hver for seg vil dagens to små sykehus ikke være tilstrekkelig robuste til å møte fremtida, særlig innenfor de akuttkirurgiske fagene. Sammenslått kan de derimot gi et desto større befolkningsgrunnlag en grunn til håpe på et levedyktig spesialisthelsetilbud i overskuelig fremtid.

Det burde finnes styrelederkandidater som kan få både organisasjonen og befolkningen med på å trekke en slik konklusjon. Derimot er det langt færre, om noen, som kan skape enighet om hvor et fellessykehus bør bygges eller hvordan det skal finansieres. Det ligner snarere en oppskrift på spetakkel.

Tar jeg ikke mye feil står derfor Strøm-Erichsen overfor en utnevnelse som krever konsultasjon på høyeste nivå i regjeringen. Såpass viktig er det for Ap å få landet sykehussaken på en god måte, etter de politiske belastninger den har påført både regjeringen, helsestatsråden og partiet.

Mange jeg snakker med, mener det en sak som vil kreve en ny styreleder av Almlids støpning – det vil si en person som om nødvendig vil bruke rå makt for å få tatt en endelig og politisk bindende beslutning, i dette tilfelle innen valget i 2013.

Samtidig nærmer det seg 20 år siden den typen ledelse ble kassert i det næringslivet som foretaksmodellen har forsøkt å kopiere. Dagens toppledere måles ikke på hva de har fått gjennomført – men på resultatene av hva de har fått gjennomført. Og resultatene kan bli så ymse hvis beslutningene er helt eller delvis feil – eller mangler forankring i den organisasjonen eller befolkningen man er satt til å ivareta.

Etter seks år med en Almlid i mer eller mindre fri dressur ­er det et spørsmål om sykehussaken vil være mer tjent med en type styreleder som departementets politisk ledelse i en helt annen grad kan styre gjennom.

Det sies at Strøm-Erichsens forgjenger Bjarne Håkon Hanssen pleide å invitere nyvalgte helsetopper med på en skikkelig bløyte der han utpå natta lekset opp for dem i trøndersk klartekst hva de fikk lov til, og hva de slett ikke fikk lov til. Strøm-Erichsen derimot har latt sterke styreledere som Almlid husere nærmest fritt så lenge de har kvittert med økonomisk kontroll. Hun har kjørt et slags good guy, bad guy-spill, hvor hun har grepet inn offentlig og kompensert hver gang bad guy’ene har gått for langt. Det har vært en kjærkommen rolledeling å gripe til for statsråder som ikke har ønsket å bli ansvarliggjort for upopulære omstillinger i helsevesenet.

Valget hennes nå vil avhenge mye av hvem hun velger å lytte til. Hører hun på trøndertriumviratet (næringsminister Trond Giske, Trondheims-ordfører Rita Ottervik og fylkesordfører Tore O. Sandvik) vil hun nok få høre at det er en styreleder uten bindinger til Møre og Romsdal som vil ha best forutsetninger for å skape tillit. Kravet om den første sørtrønderen i stolen, en som kan sikre universitetssykehusets videre utvikling i en reformtid hvor det vil bli mye biting ved trauet, vil bli hevdet med desto større styrke.

La det i så fall være sagt at hun lytter til de som i realiteten har sittet i førersetet siden starten i 2002. Dette er krefter som gjennom bruk av 12,6 milliarder kroner på et tungdrevet sykehuspalass har satt nærmest all annen utvikling av helseregionen på vent, og henvist deler av spesialisthelsetjenesten i Møre og Romsdal til nedfalls.

Det burde være et paradoks at det er størrelsen på den fremtidige lånerenten som i stor grad kan komme til å bestemme hva slags sykehustilbud vi kan tilby pasientene i vår region i fremtida. Hadde Almlid & Co fått bygge nye Molde sjukehus, ville fremtiden sett enda mørkere ut for sykehustilbudet på Nordmøre. Det er for meg åpenbart at det er Kristiansund sjukehus som da ville fått regningen på det beløpet Helse Midt-Norge hele tiden har manglet.

Det kan være et eksempel på at styreledere med såkalt gjennomføringsevne ikke alltid vil være å foretrekke.

På fbsiden Spesialisthelsetjenesten
dras det igang en debatt som ikke bygger på de forutsetninger at Molde og/eller Kristiansund er onde.
Les artikkelen “Organisering av spesialisthelsetjenesten i Møre og Romsdal” der, artikkelen legger en annen analyse til grunn.